AV Vegard Larsen, medlem i Kjernen og RBK

“En gang i uka flykter supporteren hjemmefra og begir seg til stadion. Flaggene vaier, det lyder av bjeller, kinaputter, trommer, det regner serpentiner og papirbiter. Byen forsvinner, rutinene er glemt, bare tempelet eksisterer. På dette hellige området stiller den eneste religionen som ikke har ateister ut sine guddommer. Selv om supporteren kan være vitne til mirakelet på en mer komfortabel måte foran TV-skjermen, foretrekker han å legge ut på pilegrimsvandringen til dette stedet hvor han kan se sine engler duellere mot dagens demoner i levende live.”

Slik begynner kapittelet som heter supporteren i boken «fotball i sol og skygge» av Eduardo Galeano. For meg er dette en utrolig vakker beskrivelse av det å komme på Lerkendal, og da spesielt årets første hjemmekamp. Ingenting er som spenningen rundt denne kampen. Hvordan kommer vi til å spille, hvordan ser matta ut, hvordan funker de nye spillerne som er kjøpt i vinter. Spørsmålene svirrer rundt i hodet. Alt dette blir naturligvis diskutert over en iskald Dahls en eller annen plass, samtalepartnerne)er som regel kompiser som man står side ved side om på tribunen. Diskusjonen har vært tatt mange ganger i vinter, men det er liksom denne dagen diskusjonen virkelig gjelder. Det er nå man må komme med de siste spådommer før sesongen, etter kampen er det for sent.

Hva er det egentlig som gjør at man vil på kamp, uke etter uke, år etter år? Er det virkelig bare det ene laget? Nei, det er like mye det å bli drit forbanna på gnomen av en dommer sammen med andre, det å oppleve overtidsmålorgasmen sammen med andre. Slike ting gjør livet verdt å leve, slike ting gjør at man drar på kamp etter kamp, slike ting gjør at man får gode venner. Venner som står sammen i tykt og tynt og stiller opp for hverandre alltid, uansett. Man kan stikke på pub sammen og ta et par pils, man kan stikke på en skikkelig fuktig bytur sammen, man kan sitte sammen foran en tv eller på pub og se kamper fra La Manga eller hvor det nå måtte være. Hadde jeg ikke hatt mine kompiser rundt meg på Lerkendal, hadde det nok blitt bare sporadiske besøk på Lerkendal, da hadde det nok fristet mer med godstolen og kampen på TV.
Ingenting kan måle seg med et slikt kameratskap, for min del handler det om en kompisgjeng som er stolte av byen, stolte av laget og stolte av trøndersk tradisjon. Gutter som er stolte av Nidelven, Nidarosdomen, Dahls og Rosenborg.

For min egen del har det dessverre blitt dårlig med borteturer de siste årene, jeg savner egentlig turene, men kamper kl 20 på søndag er ikke akkurat forenelig med jobb dagen etter. Det kombinert med at banken skal ha tilbake pengene jeg har lånt til leilighet, gjør at jeg ikke kommer meg på så alt for mange borteturer. I fjor ble det vel egentlig bare Aalesund borte som ble beholdningen, men for en tur, for en kamp for et vær, for en fest etter kampen. En slik helg kan man kose seg med i lang tid etterpå. Sitter man på jobb og har en dårlig dag, kan man tenke litt på den helga, da har man det plutselig litt bedre. Slike turer er med på å styrke kameratskap og det er med på å skaffe nye venner.

Så når Galeano beskriver supporteren slik han gjør beskriver han også kampdagen min, han beskriver mine venner og han beskriver meg. Sesongen 2010 er like om hjørnet, la oss alle vandre ut på vår pilgrimsferd, sammen mot stadion, sammen i glede og sorg, sammen i sang og rop, sammen for Rosenborg.