AV Chris Thomas Skogli

Noen ganger vinner man selv på at rivalene vinner. Vi må samles om Europa for å sikre veksten i norsk fotball.

En spennende sommer for norsk klubbfotball er bare uker unna. De neste månedene skal fire norske lag skal prøve å kvalifisere seg for europacupspill. Rosenborg skal prøve å kvalifisere seg til verdens største klubbturnering, UEFA Champions League for tolvte gang, mens sølv- og bronsevinner Molde og Stabæk, sammen med cupvinner Aalesund skal forsøke å nå gruppespillet i Europa League. Vi bør alle håpe at alle norske klubber som har mulighet kommer seg ut i Europa – hver sesong.

Andre norske klubbers suksess i Europa vil nemlig slå positivt tilbake på Rosenborg og norsk fotball på mange måter. Først og fremst er det den opplagte økonomiske biten. Med tre lag fast i Europa League vil norsk fotball få sprøytet inn godt over 100 millioner kroner hver sesong. Så lenge investorer ikke skal ha hoveddelen av pengene, vil det komme den norske fotballen til gode. Det er alltid bedre at de hundre millionene havner i Norge enn andre land. Med ett lag i Champions League og to i Europa League nærmer vi oss 200 millioner kroner.

Den andre delen er todelt og har sitt utspring i seedingsystemet:
Seeding er et poengsystem som bl.a. bestemmer om man i kvalifiseringen vil møte lag som er bedre eller dårligere enn seg selv. Summen regnes ut av lagets prestasjon i E-cup siste fem år, men i tillegg legges det til poeng ut fra hvordan de andre lagene i landet har gjort det. Gjør Molde, Stabæk og Aalesund det bra i Europa vil altså Rosenborg få et bedre utgangspunkt i forhold til seeding i en eventuell e-cupkvalifisering neste sesong – og omvendt. En slags interklubb Godfot-teori hvor vi altså kan spille hverandre gode på et nasjonalt nivå.

I nåværende sesong er Rosenborg seedet (og møter antatt svakere motstand) i de to første kvalifiseringsrundene, mens det er usikkerhet rundt den siste kvalikrunden til CL. Der er man avhengig av et av de antatt bedre lagene blir slått ut i en tidligere runde for at man selv skal bli seedet.

Norske lags seedingpoeng:

Enklere kvalifisering
Den andre seedingfordelen ved at flere norske lag gjør det bra er at den nasjonale summen bestemmer hvor mange lag fra Norge som får delta i kvalifiseringen/gruppespillene og hvor langt ut i kvalifiseringen de får starte.

Kvalifiseringens inkludert er 53 land denne sesongen representert med lag i europacup og Norge er rangert som nummer 22 – dårligere enn Israel og Kypros. Det betyr at Norge får med totalt fire lag, hvor seriemester RBK starter så tidlig som i andre kvalifiseringsrunde (av fire) til Champions League. Molde og Stabæk gjør det samme i Europa League-kvaliken, hvor de begge for øvrig er seedet. Aalesund er cupvinner og starter i tredje runde til EL, men er ikke seedet og kan i verste fall møte lag som Juventus og Liverpool i stede for lag som Jagiellonia Bialystok og Cibalia Vinkovci. Med flere nasjonale poeng vil vi alle få et bedre utgangspunkt.

Målet
Målet må altså være å øke seedingpoengene, og for det er man avhengig av at man har et jevnt og høyt antall norske lag som presterer i E-cup – noe som absolutt ikke har vært tilfelle de siste sesongene. Også klubbprestasjonene i Tippeligaen har variert veldig med det resultat at lagene som havnet på en e-cupplass (1-3. plass) i Tippeligaen den ene sesongen, er i dårlig form når kvalifiseringen sparkes i gang et halvt år senere. Dette viser også tredje runde i NM hvor både Molde, Stabæk og Aalesund ble slått ut av lag én eller flere divisjoner under!

Mange ser nok sjarm i at alle slår alle i Norge, men i forhold til utviklingen på lang sikt er det altså destruktivt for den norske fotballen. Dessverre er ikke dette synet delt med alle aktører, som for eksempel TV2-blogger Fin Gnatt, som synes e-cupspill er skumle greier hvor norske lag (i særdeleshet Rosenborg) ikke bør dra for å få inn ressurser. Det er visst bra at alle norske lag er jevndårlige. ”Lenge leve uforutsigbarheten” skriver Gnatt.

Jeg vil heller si: Lenge leve drømmen om at vi en dag forutsigbart kan budsjettere med en e-cupinntekt på minst 40 millioner allerede på Årsmøtet i februar og dermed kan bruke pengene konstruktivt til å bygge opp RBK (Trondheim) og norsk fotball (Norge) til å bli en fast del av spillet fotball i Europa. Det må til for å få en norsk klubbfotball som igjen kan importere stjerner og eksportere fremtidige norske spillere og som samtidig har råd til å utvikle og drive klubbene på en bærekrafig måte.

”Konkurranse-tilsynet burde egentlig gripe inn og nekte Rosenborg spill i Mesterligaen. 100 millioner kroner i inntekter for en norsk klubb er mye mer penger enn 100 millioner for en engelsk, spansk eller italiensk klubb.” skriver Gnatt. Den kommentaren trenger vel egentlig ikke ytterligere kommentar.

Når kvalifiseringsspillet starter i juli krysser jeg fingrene for at Molde, Aalesund og Stabæk alle kommer seg helt til gruppespillet og får inn 30-40 millioner hver til norsk fotball. Videre håper jeg at publikumslag som Vålerenga, Viking og Brann med flere kan stabilisere seg på et høyt nivå over tid – til alles beste – her trengs det bidrag fra flere aktører enn klubbene selv, med det er en annen diskusjon…

Statistikk er basert på Bert Kassies sine nettsider.