AV Bjørn Lyngen

 ”Det er en skam at guttunger i kortbrok skal tjene kolossalt mye penger for å løpe etter en ball”. Hørt det før? Personlig har jeg vanskelig for å se at det skal være mer moralsk forkastelig å tjene store penger på å spille fotball enn at de samme guttungene skal tjene de samme pengene på for eksempel å spille inn kjipe plater med grusom listepop. Jeg synes i hvert fall det ville vært en større skam om overskuddet fra idrettens verdiskapning skulle ende opp hos kyniske bakmenn og klubbeiere, bare fordi en eller annen aldersgrense av innbilt nødvendighet forhindret oss fra å gjøre de faktiske utøverne søkkrike på livsverket sitt i stedet. Det vil alltid finnes et marked for både brød og sirkus, og det er rimelig at kompensasjonen som de beste fotballspillerne får står i forhold til det markedet – publikum og sponsorer – er villige til å betale.

Moralismen skal jeg altså la ligge, jeg er snarere interessert i bærekraftigheten. Den voldsomme inntektsøkningen i norsk fotball de senere årene har i all hovedsak forsvunnet ned i lommene til de samme spillerne som var her fra før, den eneste forskjellen er at klubbene har blitt i stand til å overby hverandre for den samme varen. Og en sportsdirektør som tror han har ubegrenset kontantstrøm i ryggen er som en hest i en havreåker – han forsyner seg til han blir syk av det. Nå skulle man kanskje tro at ”brent barn skyr ilden”-tesen ville kicke inn på et tidspunkt, men problemet er at alle budsjettoverskridelsene ikke genererer noen læringseffekt. Når underskuddet kommer dumpende ned i fanget rundt nyttår, setter man opp dådyrblikket, skylder på tilskuersvikt og får den lokale sparebanken til å betale regninga. Tross alle de sikkert velmente formaningene fra storklubber som Brann og Rosenborg om at vi nå må ta felles ansvar for å få ned lønnsnivået, forpurres dette når småklubber finansiert av ekstern kapital tar snarveier ved å tilby kjempelønninger for å slå seg opp i norgestoppen. For å beholde forspranget, tvinges storklubbene da til å følge markedskreftene og øke lønningene på nytt. Og like utenfor døra står NISO og agentbransjen og heier på, mens klubbene eksporterer stadig færre spillere fordi ingen andre ligaer er interessert i å betale fantasilønn for middelmådig kvalitet.

Teksten fortsetter under bildet

BÆREKRAFTIG ØKONOMI: Hvordan får vi en bærekraftig fotballøkonomi, spør Bjørn Lyngen.

Jeg sier ikke nødvendigvis at det er noen løsning for fotballen, men den nordamerikanske hockeyligaen NHL var i en lignende situasjon inntil for få år siden. Drevet av voldsom konkurranse om de beste spillerne, klubbeiere som pøste penger inn i organisasjonene i håp om å kunne ta ut fortjeneste den dagen klubben vant Stanley Cup og et stadig mer desperat søk etter nye inntektsområder som ble stadig mer marginale, kom kravet om et lønnstak for spillerne. Dette temaet var så betent (tross at lignende tiltak allerede var innført for alle de andre store idrettene over dammen) at en hel sesong måtte kanselleres siden klubbene og NHLPA (NHL-spillernes NISO) ikke greide å bli enige – klubbene insisterte på dette tiltaket for å berge sin eksistens, mens spillerne insisterte på ubegrensede lønninger ut fra den velkjente teorien om at det er fullt mulig å spise seg mett flere ganger. Til slutt bøyde imidlertid spillerne av. Kombinert med systemet som var innført fra før, er situasjonen i NHL nå omtrent følgende: Hvert år bestemmes et minimums- og et maksimumsbeløp for sum av spillerlønninger, og disse summene må alle klubbene holde seg innenfor (det er altså like regelstridig å ha for lave lønninger som å ha for høye). I tillegg settes det tilsvarende grenser også for lønn til enkeltspillere, for at alle profesjonelle spillere med kontrakt skal ha krav på ei minimumslønn, og for at ikke én spiller skal kunne stikke av med halve lønnsbudsjettet. Overganger mellom klubbene skjer ved rene byttehandler, og kompensasjon i form av penger er ikke lov. Konsekvensen blir i praksis at man må velge sine best betalte spillere med omhu, samtidig som man også må være dyktig på utvikling av unge spillere siden disse spillerne er selve betalingsvaren den dagen man skal hente forsterkninger fra andre klubber.

Er dette overførbart til norsk fotball? Kanskje ikke. For det første består NHL av 30 klubber som er nesten til forveksling like, hvor alle har en tilnærmet full hjemmearena med mellom seksten og tjueen tusen tilskuere, og hvor det ikke forekommer opp- og nedrykk. For det andre utgjør denne ligaen (kun delvis utfordret av den russiske KHL) selve toppen av næringskjeden for spillere verden over, og klubbene kan velge og vrake i det de ønsker seg av talenter. For det tredje var situasjonen langt mer kritisk i NHL – man sto i fare for å miste flesteparten av de kanadiske lagene fra ligaen, siden disse måtte betale lønninger i amerikanske dollar og hadde inntekter i den svakere kanadiske valutaen, og derfor ikke var like konkurransedyktige. Likevel må jeg medgi at systemet unektelig har noe for seg, og det er et tankekors at det er særlig i USA – hvor man ellers er livredd alle forsøk på å temme markedskreftene – man har innført et slikt system for å sikre den økonomiske fremtiden. Jeg har imidlertid vanskeligheter med å se for meg hvordan et slikt lønnssystem kunne innføres i fotballen. Er det noen som har forslag?