Rosenborg-kamp i Rogaland tidlig på 80-tallet. Hvilken sesong husker jeg ikke. Men det er ikke senere enn 82. Odd Iversen spilte nemlig. Jeg husker ikke kampen, men jeg glemmer aldri øyeblikket da min far pekte ut Ivers – målkongen – for meg. Sannsynligvis var det på Bryne Stadion. Om vi vant eller tapte – jeg har ingen anelse. Det som sitter igjen er at jeg har sett Odd Iversen spille fotball.

Skien juni 1999. Vi har slått Odd 3-0 kvelden før. Kjernen sang ´Rosenborg´ til tonene av Amazing Grace de siste tjue minuttene av kampen. Uavbrutt. Jeg er sliten når jeg som en av de siste går ombord i bussen som skal frakte meg til Oslo og resten av gjengen til Trondheim. I det jeg passerer sjåføren ser jeg rett inn i Odd. Ikke fotballklubben. Vi snakker om målkongen. Og han snakker til meg: – Du kom dæ opp te slutt, du og, sier han og ler. Jeg nikker og smiler tilbake.

Mine bilder av Ivers finnes kun på netthinna. Men jeg har flere RBK-skjorter. Noen kroner fra mor har det saktens blitt. Og fra far. Antall Lysholmer forblir en hemmelighet mellom meg, lommeboka mi og E.C. Dahls.

Og jeg har kartet som i alle år har fortalt og gjort meg stolt over hvor jeg kommer fra. Mitt kart heter Rosenborg.

Jeg er født i Trondheim, men med unntak av seks måneder der jeg stort sett spiste, sov, sutra og skreik, har jeg aldri bodd her. Før nå. En serie av handlinger førte meg til Rogaland. En oppvekst midt mellom Bryne og Stavanger Stadion kan føre til store senskader. Heldigvis hadde jeg en far som gikk inn i oppdragerrollen med kropp og sjel. Nevnte stadion ble kun oppsøkt de gangene fintfolk kom på besøk. Jeg har kanskje ikke fått til no´ stort.

Rosenborg er ikke bare laget mitt. Rosenborg er årsaken til at jeg med den største selvfølgelighet, uten skapfølelse og med tydelig skarre-r kan si: – Eg e trønder.

Neste høst er det femti år siden Rosenborg gjorde sin entre i norsk toppfotball. Hva klubben har betydd for norsk fotball, vet vi. Men hva har klubben betydd for alle de som følger den?

Svaret på det spørsmålet kommer an på hvem man spør. Magesår, ekteskap og glattcelle. Sorg og glede. Svaralternativene er mange, men som regel vil det være knyttet opp mot en eller flere historier.

Det kan være historien til de som reiser på tidenes bomtur til Glasgow. Eller fryser på seg lungebetennelse på CL-kamp en sur høstkveld i november. For ikke å snakke om det heidundrandes nachspielet på en eller annen pub etter en seier mot Mjøndalen. Om noen husker det da.
Mine, om ikke beste minner, så i alle fall de som sitter best igjen, dreier seg om ting som har skjedd etter at dommeren har blåst av og tribunen igjen er tom.

Å fortelle supporterens historie handler først og fremst om å gjenskape stemningen. Eller galskapen om man vil. Hva som skjedde på banen, om det i det hele tatt skjedde noe der, kommer i annen rekke.

– Ingenting blir så fort historie som en fotballkamp, gjentok Nils Arne Eggen til det kjedsommelige.
– De viktigste kampene er de som enda ikke er spilt.

Eggen var en stor trener, men skjønner åpenbart ikke hva det vil si å være supporter. Det er historien som gjør at vi på ulike måter føler tilhørighet til Rosenborg. Det er historien som gjør at vi hver helg utsetter nerver, hjerte og andre kroppsfunksjoner belastninger som ikke kan kalles usunn. Usunn er for mildt begrep. Røyking er usunt. Fet mat er usunt. Alkohol er usunt.

Det vi driver med er galskap.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at folk sitter på buss i to døgn for å se en fotballkamp i Tyskland? Bare for å sitte to døgn på samme buss tilbake? Vi benker oss rundt Lerkendal når vi kunne sittet hjemme i godstolen og sett den samme kampen. Hvorfor møtes folk på fritida og maler banner? Eller planlegger ferien i forhold til terminlista? Hvorfor er helgas kamp et helt naturlig samtaleemne i mandagslunchen? Hvordan preger Rosenborg din hverdag? Det vil jeg finne ut av. Og jeg vil gjerne at du forteller meg det.

Og siden det er Fredrikstad som er helgas motstander. Har vi supportere som ville bygget hus til vår nr. 14?

(Også publisert i Mitt RBK #3, 2009)